Tøffe damer tar tak!

Tøffe damer tar tak!

Fotballens konservative mannlige ledere ser de første årene på damefotball av som mer eller mindre useriøse show. Norges Fotballforbund har ikke noen stor tro på at damer kan spille fotball, og unnlater rett og slett å svare på en søknad fra Fløya IL i Tromsø som ønsker å spille en damekamp mellom to lag fra klubben. Kampen blir likevel spilt. Noen dager senere kommer svaret på søknaden, og det etterlater ingen tvil: Damer skal ikke spille fotball. Ikke bare er det uanstendig, damene kan også pådra seg skader som gjør at de ikke kan føde barn. Men, til tross for dette påbudet blir det nå spilt mange kamper rundt om i landet, der publikum møter opp mest for å få seg en god latter.

Men så i juli 1970, i forbindelse med et idrettsstevne, blir det også arrangert en fotballkamp mellom Amazon Grimstad og BUL. "At det ble en begivenhet som kommer til å bli husket lenge, tviler vi på", skriver Grimstad Adressetidende - og tok så feil som det går an. Denne kampen blir regnet som kvinnefotballens fødsel i Norge, men det er først i 1976 at fotballforbundet anerkjenner kvinnefotball. Da har Norway cup siden 1972 gått i bresjen og hatt jenteklasser, mens Dagbladet, sammen med Frigg, arrangerer uoffisielle norgesmesterskap for kvinner fra 1971. På kretstinget fra Lofoten og Vesterålen fotballkrets i desember 1977, er damefotball tema, men interessen er ennå for liten til at kretsen kan komme i gang med en organisert serie.

Men i Svolvær er jentene allerede i gang. Unge Berit Kamsvåg bor på Stranda og følger etter broren Johnny når han går på trening. Berit trener og får en stund lov å spille sammen med guttene, men i de mørke høstkveldene i 1977 dukker det opp flere jenter under flomlysene på Stranda stadion. Guri Kirkhaug, Rita Andreassen, Marit Jakobsen, Tora Størmer; unge jenter som har bestemt seg for at de vil spille fotball i SIL. Styret i fotballgruppa er såpass våken at jentene får lov, og med Johnny Pedersen som trener kan denne gjengen i juni i 1978 for første gang møtes til organisert trening. Riktignok kommer bare 10 spillere; de øvrige befinner seg i Lødingen på håndballturnering. Selv om damefotballen på dette tidspunkt allerede har fremgang på landsbasis, ligger vi i 1978 i vår krets en god del tilbake på dette området. Det er vanskelig å skaffe laget motstandere, men fire måneder sener får SIL-jentene aller nådigst møte SILs eget guttelag.

Jentene taper riktignok 0-7, men fremganger er tross alt tydelig. "Fotballhistorie for Svolvær IL", konstanterer Lofotposten.
Berit Kamsvåg takker broren Johnny og Harald Johansen for at det ble fotball for henne.
- Jeg var veldig interessert i fotball og sto fast bak målet når A-laget hadde trening, og sprang som en gal for å hente ballene når gutta skjøt over mål. Det var Harald Johansen som lot meg slippe til på fotballbanen sammen med gutta. Vi hadde jo bydelskamper den tiden, så jeg tror jeg fikk være med når Stranda spilte. Treningene var jeg alltid med på og ble behandlet like bra som alle andre. Problemet kom da vi ble større, og da Per Nergård ble trener, fikk jeg ikke være med. Jeg hadde ikke noen venninner som jeg hang sammen med på den tiden, og ville jo gjøre det Johnny gjorde, så det ble fotball på meg også. Jeg var en av gutta, følte meg velkommen og fikk spille kamper. Jeg kommer jo aldri til å glemme min første kamp for småguttelaget nede på gressmatta. Jeg satt på benken og så ble Terje Sundklakk byttet ut med meg. Det var stor stas for meg, men Terje krympet seg og han fikk høre det av meg i mange år. Det var ikke særlig stas å bli byttet ut med ei jente.

- Mamma satte også pris på at jeg var på fotballbanen sammen med Johnny, for da var hun sikker på hvor hun hadde oss når hun dro på vaskejobb om ettermiddagene. Og siden klubbhuset til SIL ennå ikke var bygd, oppbevarte klubben fotballer og drakter hjemme hos oss. Mamma vasket alle draktene for hånd, for vi hadde ikke vaskemaskin, og klessnora var bestandig full av drakter. Vi hadde en elghund og den sto fastbundet utenfor huset vårt og det var bestandig noen som sto på veien og ropte; "Kamsvåg, vi må få noen drakter og baller", for de turte ikke å å forbi bikkja.

- Jeg kan ikke huske at vi fikk noen slengbemerkninger fordi vi var jenter, i stedet syntes folk det var gøy å se på oss jenter som absolutt skulle spille fotball. Vi fikk jo enormt mye oppmerksomhet, det var turneringer og mye gøy. Lett å få sponsorer var det også. Det var noe nytt og folk syns bare det var artig. Vi fikk heller ikke noe negative bemerkninger fra andre jenter. Jeg tror vi var såpass sterke personligheter at det i så fall prellet av oss.

I 1979 er endelig også damefotballen organisert i seriespill. Fire lag er påmeldt til det første kretsmesterskapet for damelag. Kanskje ikke så mange, men tilstrekkelig til å kunne spille dobbel serie om KM-tittelen. Serien består av Blest IL, Stokmarknes IL, Sortland IL og Svolvær IL, og det knytter seg naturlig nok stor spenning til dette gjennombruddet for damefotballen. Svolvær-damene møter godt forberedt og 4.- og 5.april får SIL sin offisielle debut, mot Stokmarknes IL, Melbu IL og to Sortland-lag i Sortland IL sin innendørsturnering "Vainnblæmma". Det blir en turnering med stor spenning og dramatikk, før damene fra Svolvær kan slippe jubelen løs etter seier på straffespark mot Stokmarknes IL.

Historiens første seriekamp for damer i Lofoten og Vesterålen fotballkrets går mellom Svolvær IL og Blest IL, og SIL-jentene vinner igjen. En fortjent seier med 3-1, etter 1-0 ved pause. Guri Kirkhaug får æren av å score det aller første seriemålet i kvinnefotball her i kretsen. Etter pause scorer Anne Olsen på straffespark, mens Mona Grønvik setter inn det tredje. Vi er tidlig ute i Lofoten. I Ofoten og Sør-Troms fotballkrets blir den første seriekamp spilt først i mai 1980, hvor Harstad IL og Kilkameratene spiller 1-1.

Det blir i det hele tatt en svært så hyggelig debutsesong for SIL og i september 1979 kan klubben smykke seg med tittelen kretsmester, foran Blest, Melbo, Stokmarknes og Sortland. Guri Kirkhaug ser i 2013 tilbake på den første sesongen med glede: - Det var jentene selv som tok initiativet til fotball i Svolvær IL. Vi drev med andre idretter og hadde hørt at jenter andre steder var begynt å spille fotball. Vi møttes hjemme hos Lillian Nilsen, en gjeng på sju-åtte jenter og bestemte oss for at vi ville ha et eget lag. Berit Kamsvåg spilte jo allerede sammen med guttene, men vi var flere som ville spille, og vi ble godt tatt imot da vi gikk til styret i fotballgruppen med ideen. Jeg mener det var Idar Rishaug som ledet de første treningene våre, før vi fikk Johnny Pedersen. - Og det første målet i kvinnefotball i Lofoten, husker du det? -Ja, det var et skudd fra 20 meter. Rett i vinkelen, hehehe....

Senere på høsten 1979 vinner SIL på hjemmebane den første store dameturnering i Nord-Norge, og Lofotpostens utsendte skriver "at damefotball er kommet for å bli". Avisen siterer deretter en dommer som forteller at han "tidligere i sommer dømte en damekamp og jeg synes ikke det dreide seg så mye om fotball, men denne gangen var det fremgang og jeg har en klar følelse at det var fotball jeg dømte".