Tillitsmannen!

Tillitsmannen

”Klubben har i 90 år gitt et bredt tilbud i ski, friidrett, turn, håndball og fotball, ofte takket være ildsjeler som hadde fått det for seg at det ikke var nok med en sunn sjel; det måtte også et sunt legeme til. Idretten, som hentet sin organisasjonsform fra det militære, trengte ledere og trenere. De trengte tillitsmenn. Einar Gerhardsen visste hvor viktig tillitsmannen var. I 1931 - lenge før han ble valgt til statsminister og opphøyet til landsfader, skrev han boken Tillitsmanden - en lærebok i organisasjonspraksis. Om tillitsmannen skriver Gerhardsen: «Han skal alltid være den ivrigste og mest arbeidsomme og ved sitt eget eksempel stå som et godt mønster for de øvrige medlemmer».
John Magnus Gjelle fikk sitt første verv i SIL i 1972. Skjønt fikk og fikk.
– Juniorlaget manglet både trener og oppmann, og jeg og Torfinn Nordli delte på jobben, sånn at vi skulle slippe å trekke laget.
Da var Gjelle 16 år. Siden den gang har han hatt de fleste verv i klubben. Leder, trener, oppmann og dommer. Ofte to-tre verv samtidig. I år trener han guttelaget, er hjelpetrener på mini, i tillegg til at han leder samarbeidsklubben Knausen FK.

– Litt mer enn normalt, men jeg er glad i idretten og føler at jeg får mye igjen. Ungene setter pris på det jeg gjør, og der henter jeg min inspirasjon.

Å være i klubben bare for å spille fotball blir for snevert for en mann som Gjelle. Han har et annet - og kanskje viktigere - prosjekt.
– Det handler om å ta ansvar. Jeg forsøker å oppdra ungene til å gjøre en innsats, ikke bare kreve. De får igjen det de selv legger i det. Og så skal de lære seg å vise respekt og ta hensyn til andre. Kort sagt oppføre seg. Dette er verdier som jeg mener klubben står for, men som vi nok er for dårlige til å fortelle omgivelsene.
Og han gode muligheter for å påvirke holdninger. Som lærer i det sivile og idrettsleder på fritiden er John Magnus Gjelle i oppdrager-rollen mange av døgnets timer.
– Klart det forplikter. Jeg vil at hver enkelt skal utnytte sine evner og utvikle gode holdninger, både på skolen og på banen, men det er veldig viktig å ikke behandle alle likt. Jeg formidler de samme verdiene, men på forskjellig måte. Noen trenger å bli mer tatt hånd om enn andre, sier han.
Og noen ganger lykkes han.

– Når spillere ringer og kjefter meg opp fordi de ikke fikk beskjed om dugnad, vet jeg at jeg er inne på noe.
– En tillitsmann skal gjøre jobbe sin skikkelig. Jeg vil ikke bli husket som han idioten som ikke møtte på trening. Det er ren lyst som driver meg, men jeg forsøker å ha en plan, tenke langsiktig, og setter min ære i å gjøre en god jobb. Det vil jeg også lære bort til ungene, sier Gjelle.
Mannen som lærte John Magnus Gjelle mye om nettopp dette var Harald Johansen, drosjeeieren fra Svolvær som var juniorleder i klubben fra 1953 til 1974. Tillitsmann med stor T.
– Det bildet jeg har av Harald er en pent kledd fyr i dresstrøye. Alltid på banen eller i loddsalg på torget. Han er nok mitt forbilde.
– Hva lærte du av han?
– At ingenting kommer gratis. Skal du ha noe så må du gi noe.
Og så visste Harald Johansen tydeligvis en ting eller to om motivasjon.
– De som tok gullmerket fikk i premie å bli med A-laget på en bortekamp, og da det ble min tur tok Harald drosjen sin ut av trafikk, fylte bilen med unger og kjørte oss til bortekampen i Harstad.
I dag er Gjelle selv blitt en viderefører av Harald Johansens arv. Han har sett klubben endre seg etter at skifolket gikk ut og dannet sin egen klubb, friidretten gikk fra bane til mosjon og han har sett håndballens raske vekst etter at Våganhallen kom. Han har vært vitne til at SIL dreide seg fra voksenidrett til et rent tilbud for barn og unge, sett sponsingens inntog og sett SIL gå fra et aktivt fleridrettslag til en klubb stort sett for fotball og håndball, til i 2013 å ha fire undergrupper. Innimellom har han spilt over 300 A-kamper.
– Det som kjennetegner SIL er først og fremst en enorm positivitet. Vi har folk i denne klubben som faktisk tror at alt går an. De gir seg aldri. Sånn har det vært hele tiden.
Gjelle er selv en av disse. En allestedsnærværende tillitsmann. Tar på seg mye, noen ganger litt for mye. Legger til rette, tar i et tak her og et tak der. Strør banen, dømmer en kamp, fikser en ball og henter en spiller som bor litt langt unna.
– Er jeg i tvil om jobben blir gjort godt nok, så gjør jeg den sjøl, men jeg synes at foreldrene engasjerer seg mye mer i idrettslaget i dag enn de gjorde på Harald Johansens tid. Når jeg tenker tilbake på 60-tallet, så ser jeg bare Harald, men i dag har klubben en organisasjon. På minilaget møter jeg foreldre som jeg trente på 80-tallet. De tar et tak i SIL fordi de vet at alle må ta ansvar. Det føles som en liten seier. Dessuten er det lettere å få med foreldrene når de vet at innsatsen kommer deres unger til del, ikke sånn som før, da A-laget stakk av med alle pengene. Sånn sett har det vært en lykke for fotballgruppen å kvitte seg med senioridrett.
– Hva er etter din oppfatning hensikten med idrettslaget?
– Uten tvil å gi flest mulig et tilbud om tilhørighet. Å vise at det er en plass for alle - og da mener jeg alle, enten du steker vafler, spiller fotball eller sitter i styret. Jeg er stolt av å være med i Svolvær Idrettslag, og vi skal ikke stikke oss vekk.