Store lille Harald

Store lille Harald

Harald Johansen er en legende i SIL. Han var styremedlem i Svolvær Ballklubb 1934-37, oppmann senior i SIL 1950-52, juniorleder i SIL 1953-75, styremedlem i SIL i 7 år i perioden 1957-71. Han var billettsjef ved fotball- og skiarrangementer fra 1949-69, styremedlem i LOVE Idrettskrets fra 1958-66 og medlem av kretsens opplysningsutvalg. Ansvarlig for de fleste lotterier i SIL, og laget reiseopplegg for de fleste turer for senior og junior 1950-75. Initiativtaker og organisator for merketaking og bydelsfotball i SIL fra 1952 til 1975. Denne historien er skrevet av svolværingen Johnny Kløften 36 år etter Harald Johansens død.

På fotballspråk kan vi si at Harald Johansens kamp på livets bane varer i 64 år og 3 måneder, fra han blir født 6. november 1910 til 19. januar 1975, hvor han dør på Fornebu lufthavn i et kraftig hjerteattakk. Han har da nettopp landet etter sin årlige sydentur. ”Første omgang”  varer i 22 år, frem til november 1932. Han har da etablert seg med et yrke han skal ha resten av livet, han er økonomisk  uavhengig  og han bor der han skal fortsette å bo, i barndomshjemmet i Johan E. Paulsens gate 6 i Svolvær.

Midtdelen går fra og med 1933 til 1952, altså 20 år. Vurdering, evaluering, endringer, slik tenker en i pausen. Hva må til for å vinne kampen, eller skal vi gå inn for uavgjort? Kanskje bare prøve å begrense tapet mest mulig gjennom defensivt spill, legge om taktikken, risikere noe….? ”Siste runde” blir fra og med 1953 frem til 1975, igjen en 22-årsperiode. Nå finner Harald sin optimale plass på banen, og med sin egen personlige stil leverer han en  ”innspurt”  som senere står som et  høydepunkt i  livet. Når fløyta går for full tid den kalde vinterettermiddagen i 1975, og Harald avslutter livet med et overanstrengt hjerte, har han fått gitt mye av det nettopp han har å gi, han har realisert seg selv ved å gi seg selv til andre. Hundrevis av fotballgutter og andre idrettsinteresserte står  tilbake i takknemlighet.

Første omgang (1910-1933).

Haralds foreldre, Eldor og Harda, kom begge fra tettstedet Vik på Helgeland, noen mil sør om Brønnøysund. De gifter seg i Vik kirke i 1904, men i folketellinga i 1910 er de kommet til Svolvær, og har allerede tre barn. Eldor er oppført som ”bryggemand”, kanskje hos Kaarbø for å ekspedere hurtigruta og andre dampskip. Familien bor i et hus som står ennå i dag, Johan E. Paulsens gate 6. Foruten familien Johansen som med nyfødte, lille Harald så langt utgjør fem personer, bor det åtte personer til i huset. Det er leieboere, blant  annet to sydamer og en sadelmakerlærling. Etter hvert overtar Eldor og Harda hele huset. De innreder butikklokale i første etasje: Eldor Johansens Kolonial og Fiskeutstyr. Ytterligere tre barn blir født, Harald har nå fire brødre og ei søster. Huset får armeringsnetting utenpå bordkledningen og så et lag med murpuss, slik det fremstår den dag i dag. Hva Eldor mente om karakterene sønnen fikk på skolen, vet vi ikke. Protokollen for skoleåret 1922, hvor Harald går i femte klasse på folkeskolen i Svolvær viser at han er en middels elev, og en snill gutt med beste karakter - 1 - både i flid og oppførsel. Dette står kanskje litt i motsats til det faktum at han det skoleåret måtte sitte igjen hele 4 ganger!

Ferdig med skolen og konfirmasjonsdagen 5. juli 1925, blir Harald boende hjemme  og har nok å gjøre med å hjelpe til i familiebedriften. Han tar bilsertifikat så tidlig som mulig,  kjører lastebil for faren og tar også andre oppdrag. Blant annet leverer han is fra isblokkanlegget oppe ved Kongsvannet til forskjellige kunder i byen. Når Harald derfor tidlig på 1930-tallet skifter ut lastebilen med drosjebil, har han skaffet seg et fremtidsyrke og økonomisk uavhengighet.

Pausen (1934-1953)

Harald er ytre sett en rolig, noe neddempet person. De store fakter og følelser ser en forgjeves etter gjennom hundrevis av svart-hvite amatørfotografier hvor Harald er med. Han er ingen filmstjerne å se på,  heller det motsatte av ”høy og mørk”, 1.70 over havet og etter hvert temmelig solid rundt magen. ”Det er brystkassen som henger litt langt ned”, som han sa. Han hadde en spesiell glede av å gi gaver, eller overraske med noe uventet og positivt. Få ting kunne glede han mer enn å se at noen pakket opp nettopp hans gave.

Flere har nevnt at som drosjesjåfør var han opptatt av å hjelpe eldre inn og ut av bilen.

Det er vel få ting som bevarer gutten i mannen mer enn fotballens uransakelige sprett. Harald var i alle år en ivrig tipper av fotballresultater, og så alle fotballkamper som var i Svolvær. Ville han selv gjerne vært en av heltene på banen, tiljublet av de beundrende skarer? Et gammelt bilde fra 1934 viser ytre-høyre Harald i fotballdrakt sammen med B-lagsgutta i Svolvær Ballklubb. Svolvær Ballklubb var en konkurrent til SIL , nystartet nettopp våren 1934. Dette er eneste gang Harald er på kartet som aktiv fotballspiller. Siden kjenner ingen til at han noen gang er observert i treningsdrakt, turnsko eller liknende. Han dømmer senere bydelskamper i den dressen han bruker når han kjører drosje.

Harald var med på å starte Svolvær Ballklubb. Han er styremedlem, og tar del i arbeidet med å bestemme fargene på klubbdrakten (gul og grønn), fastsette kontingent  og melde klubben inn i Norges Fotballforbund, Norges Landsforbund for Idrett, og Nordland Skikrets. Det blir i løpet av de første par årene vervet en rekke passive medlemmer i klubben, og mange av disse går til skimerket i klubbens regi. Medlemskontingenten er 3 kroner pr år, noe som er mer enn nok til å betale leien for SIL-banen. Det koster nemlig 150 kroner årlig. Klubben går imidlertid i oppløsning allerede i 1937, etter bare tre sesonger. Da er nettopp juniorlaget etablert. I denne prosessen får den unge Harald Johansen viktige erfaringer med det å drive en klubb. Han og de andre i styret har ambisjoner om at Svolvær Ballklubb skal være et korrektiv til SIL, nye folk og nye ideer skulle endelig få slippe til. For Harald blir nok dette nye initiativet en skuffelse. Hva som går galt vet ingen i dag, men det skal gå 12 år før han tar på seg et tillitsverv igjen.

Samme år som ballklubben legges ned, blir Harald far til et barn, uten at det blir til ekteskap og familieliv. Det blir kontakt mellom far og barn, eller barnebarn i ettertid. Harald forblir ungkar livet ut. Dette er et merkelig skjebnens lune for en mann som til de grader senere viser seg å trives sammen med barn og ungdom, og må ganske sikkert ha satt sine spor i hans sinn. På den andre siden er det kanskje nettopp hans rolle som enslig som tillater at han kan bruke alle sine ledige kvelder og helger på det som han er så flink til og liker så godt; barne- og ungdomsarbeid. Kan det være at han til en viss grad kompenserer sitt personlige savn av egne barn og eget familieliv ved å bruke all sin fritid på ”alle barn i byen”? Når nattbordskuffen ryddes etter Haralds død på vinteren i 1975, ligger det et bilde der. Det er ei vakker ung jente med mørkeblondt hår, hans datter.

Krigsårene går sin gang, og Haralds drosje likeså. Harald er godt likt som sjåfør, og det hender at han får betaling i form av naturalia, egg, multer og den slags. Da er det å oppsøke gode venner i familiekretsen og by på overraskelser. Han er alt annet enn gjerrig, også med drosjen blir det alltids råd med betaling i ettertid i et knipetak. Han spanderer store summer i bensinpenger når han senere frakter fotballspillerne sine ut på bortekamper uten å kreve bensinutgiftene tilbake. Han lytter gjerne i stedet for å snakke selv. Mange nevner den litt lave, rolige stemmen hans når han først sa noe. Han gikk gjerne i brune eller beige klær, og var en lidenskapelig sigarettrøyker. Mellom pekefingeren og langfingeren var huden mørkebrun av nikotin. Gjennom sine drosjeturer i førti år kjenner Harald til mangt og mye som foregår i byen. Alle kjenner han, og han kjenner alle. Ingen kan i ettertid huske at han noen gang kritiserer andre for noe som helst, heller tvert om, eller at han bruker bannskap i noen form, selv ikke av det uskyldige slaget. Det er liksom ikke naturlig.  

I 1949 dør Eldor, Haralds far, og eldstebroren Trygve overtar familiebutikken. Harald får ansvar for den lille hytta familien har snekret seg i Knutmarka. Han bærer inni seg et stort menneskelig overskudd, en kraftkilde som ennå venter på å få utløp. Har farens bortgang virket modnende på ham? Han tar imot et verv som oppmann for SIL, og etter to år som tilrettelegger på alle nivåer i laget, mest fokusert på seniordelen, blir han oppfordret til å være lagets første juniorleder. De unge er jo lagets fremtid. Skal noe bære frukt må det plantes, stelles og vernes først. Til det trenges det empati, hjelpsomhet og tålmodig innsatsvilje. Det lykkelige valg som juniorleder skjer i 1953. Harald Leonhard Johansen er nå 43 år gammel. Uten å vite det går han inn i sin siste tredjedel av livet, siste runde blåses i gang. Denne gangen er han med for fullt, for han er kommet på rett plass på banen. Overskuddskilden åpnes, endelig  kan det begynne å strømme, det han har å gi, det han har gått og båret på, det som har vokst seg større og sterkere innvendig i alle år.

Siste runde (1953-1975)

En lykkelig hendelse gir Harald en svært god start som juniorleder i SIL våren 1953. Norges Fotballforbund lanserer kampanjen om ferdighetsmerker i fotball for gutter under 16 år. Norge er inne i den store gjenreisningsprosessen etter krigen. Hele landet dirrer av kraft og optimisme. Landet skal bygges, alt skal bli bedre, alle piler peker oppover. Norske gutter skal ta svømmeknappen, friidrettsmerket- og de tre ferdighetsmerkene i fotball. Det er gjevt å ha på genseren, det! Midt i ungeflokken på idrettsplassen står Harald. Han har med fotballer i et nett, langt målebånd og stoppeklokke. Flere av guttene har allerede ventet en stund, andre kommer mer presis. Snart er ballene fordelt og de øver i smågrupper over hele banen. Harald måler opp distansen for langpasninger, og setter ut kjegler for føring med ball. Det varer ikke lenge før noen skal prøve seg. 15 tilslag uten bakkekontakt er første kravet. Harald teller stille i stor spenning, som han med hell prøver ikke å vise alt for tydelig, for ikke å distrahere utøveren. 9-10-11-12-13-14-15…., bronseballen i boks! Jeg ser ikke at han setter kryss i ei notisbok. Husker han hva alle guttene har gjort fra før, eller bare stoler han på at alle snakket sant hvis han spør? Jeg tenker aldri på slikt. Harald er Harald, han vet alt. ”Merketaking fra klokken 18.00 til 20.00” kan det stå i SIL-kassen på Kanstadhjørnet, gjerne de dagene det ikke er trening. Helst  blir merkene tatt sent utpå høsten etter alle seriekampene er ferdigspilt. Da har vi god tid på banen, og ferdighetene er ofte på topp etter mange treninger og kamper gjennom sommeren.  Kveldsmørket kommer gjerne raskt på, men Harald lyser med ei lykt han har, og vi holder på så lenge som mulig. Før jul sitter så Harald i den lille hybelleiligheten sin med taklampen tent. Han klikker i vei på sin gamle skrivemaskin  og gleder seg over ei lang liste med navn. Det er alle de som har tatt enten bronse- sølv- eller gullballen den høsten. Brevet skal til Norges Fotballforbund, Harald poster det selv i kassen som henger ved landgangen til sørgående hurtigrute.

Han må ha vært spent da han i -53 tok på seg det nye vervet i klubben; juniorleder. Vil de unge ta godt imot ham, vil han få til noe? Han er jo ikke selv noen fotballspiller, har ikke gjort noen bragder på banen, eller noe annet han kan skryte av. Men fra første stund må han ha merket at samspillet stemte. ”Alle ” strømmet til for å ta ”merket”!  Lille Svolvær er med en gang i fremste rekke i landet! Ytterst beskjeden tar Harald imot ros fra mange kanter, fra klubben, Lofotposten og fotballforbundet. Men innvendig må han ha merket en rolig tilfredsstillelse og trygghet bre seg gjennom kroppen. Han får det til! Han gir det han har- og får vennskap og tillit tilbake. Han er glad.

I 1955, ved åpningen av den tredje sesongen som juniorleder, setter han seg ned og skriver dikt. Det er formet som et livsens råd til en av mange fotballtalenter Harald har sett under merketakingen. Denne gutten kan holde ballen sprettende på hodet så lenge det skal være uten at den faller til bakken. Her er det ikke lenger snakk om å telle tilslag. Det er snakk om minutter, kvartersvis, ja- kanskje timer! Harald har oppdaget verdens beste ballsjonglør! Gutten skal nå konfirmeres, og på konfirmasjonsdagen mottar han følgende telegram:

”Til konfirmanten

Med fotballen på din panne

og troen i ditt sinn

da skal du sikkert sanne

at lykken den er din!

Harald.”

Diktet forteller noe om ro, orden og enkelhet i livet: Vær trofast mot dette, så faller alt det andre på plass. Harald skriver her om seg selv, samtidig som han når frem til noe allment, noe som passer for alle, også de unge i begynnelsen av livet. Han er 42 år, han har akseptert seg selv og sin egen situasjon. Slik han har det nå, slik er hans liv. Han sier ja til det, det er akseptert. Med denne holdningen forblir han trofast mot sin oppgave livet ut.

Den gode starten med merketakingen har gitt Harald kjennskap til en stor del av byens gutter, og han ser talentene. Han ser også at det ikke er plass til alle blant de 11 i førsterekka. Ut fra dette modnes ideen om bydelskampene. Harald vet nemlig hvor alle bor. Han kjenner og foreldrene og de pårørende. Han har jo vært innom familien med drosjen i forbindelse med reising, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Rundt hvert et lite stortalent i Nerbyen, Storøya, Hjellskjæret, Nybyen og Stranda står det en kameratgjeng som identifiserer seg med strøket der de bor. Jevnaldrende gutter fra andre bydeler er fiender som vi slåss og har krig mot om våren. Som Nybyunge fra Gamlehjemsbrakka har jeg knapt vært i Nerbyen annet enn til og fra skolen helt til jeg fyller 13. Men Nybyen - vi er best! Jeg husker tydelig at vi vinner hver eneste bydelskamp vi spiller. Stor er min forbauselse når jeg i svært voksen alder ser av statistikken at det slett ikke var tilfelle.

Uansett - det blomstrer rundt Harald. Opp til 12 bydelslag er etter hvert i sving. Dette betyr ca. 150 spillere. Alle gleder seg, både deltakere og tilskuere. Hva har ikke dette å bety for identitetsfølelsen, at en hører til et sted, at en ikke står alene. Harald er en slik oppbyggende kraft, en leverandør av identitet og trygghet på veien til voksenverdenen.

Det er lett å føle at du blir verdsatt av Harald. Siden han er så nøktern i ordvalget,  veier hvert ord desto mer. Små sitater som dette er typiske: ”Det er bestandig farlig når RM har ballen.”  ”V hadde ikke mye han skulle ha sagt.” ”Det er en nytelse å se PA dempe en ball.” Positivt hele veien. Harald er en beundrer av den slepne teknikken, kroppsbeherskelsen og overblikket. Han omgir seg med ungdom som kan mer enn han selv, som har større talent, og han lar oss merke det uten at han sier så mye. Det faller ham naturlig å vise hver av oss stor respekt, noe som vi like naturlig gir tilbake. Han er selv en storrøyker, men alle vet at han vil bli skuffet om noen av oss kom med en røyk i munnen. Og hvem vil skuffe Harald? En gang spleiser guttene på en gave til han, men hva skal det være? Hva setter han pris på? Jo, når dagen kommer, pakker Harald opp en stor kartong med sigaretter! Indirekte har vi tatt til oss hans inkluderende måte å være på.

Harald har et særlig våkent øye for de av oss hvor ikke alt alltid er i skjønneste orden på hjemmebane. Kanskje mangler faren i familien, og Harald blir en liten reservepappa. Ei brusflaske eller varm pølse blir det alltid en råd med hvis noen har ”glemt”  lommepenger på en fotballtur som gjerne tar hele dagen. Han har alltid lomma full av småpenger som skrangler når han løper. Det er vekselpengene fra drosjen. I det stille kan til og med julenissen by på et par ski eller skøyter til noen som ellers ikke ville fått det!

Han disponerer ei lita hytte i Knutmarka. Ofte ber han med seg, eller får besøk av noen av gutta opp dit. Glad som han er i god mat, hender det at han lager livretten sin, fårikål, og spanderer. Utenfor er det spent opp et badminton-nett, og slik går timene mens sola seiler over Kongstinden.  På de dagslange bilturene vestover til bortekamper kan du ofte legge merke til at Harald sitter og småhumrer stille bak rattet på vei hjem langs Valbergveien mot fergeleiet på Smorten. Han koser seg når han lyttet til praten og diskusjonene i baksetet, som er fullstappet av guttespillere. Enkelt og ukomplisert samvær, det er livet!

Om og om igjen fortelles historien om han som alle blir glade i fordi han er glad i dem. Han må ha visst at han neppe kom til å bli en gammel mann. Hjertesvikt er en familiesvakhet, og han har hatt minst ett infarkt før slutten kom, kanskje fler. Til en voksen bekjent nevner han helt kort at det er netter han heller sitter i en lenestol og sover enn å legge seg ned i senga. Slik kan han ha kontroll på situasjonen med å rekke telefonen, eller få varslet andre i huset hvis noe skal komme på.

En dag i slutten av januar 1975 med sklett i lufta og slaps i gatene står lange rader av unger og voksne  på hver side av Gymnasgata og bort til døra på Metodistkirka. Det er alle de som ikke får plass inne i kirka, der flere voksne middelaldrende tøffe gamle fotballsparkere lar tårene renne fritt rundt den hvite kista som er begravd i blomster. Ut av døra bærer det, og Harald får seg en siste drosjetur opp til kirkegården under Geita. Kapellet fylles og salmesangen bruser av tunge mannfolkbasser, men med en stor del lysere barnestemmer blandet i. Gutter, smågutter, lilleputter, det blir ingen bydelskamper til våren. Og hva da med neste prosjekt Harald planla - myggklassen, de aller yngste? Hva med merketakingen? Hvem skal nå lyse med lykta på banen i mørke høstkvelder?