Friidrettsboom!

Friidrettsboom

På slutten av 1964 har en ung lærer ved navn Steinar Molvik, som nylig er ankommet byen fra Sarpsborg, overtatt treningen av byens friidrettsinteresserte ungdommer. Sarpingen, som selv driver friidrett, ønsker å representere Svolvær IL, og dermed får idrettslaget sin første seniordeltager på årevis i herreklassen. Eldbjørg Susæg blir ikke lenger alene om å representere klubben i en nesten glemt idrettsgren.

SILs friidrettsgruppe sender ut et opprop om dannelse av en forening av friidrettens venner. Meningen er at man til å begynne med skal starte med  litt forsiktig friidrett og målet i år er å få medlemmene til å ta Norges Idrettsforbunds idrettsmerke og dette starter man opp med i løpet av mai med to ganger hver uke å gå en kveldstur med start fra idrettsplassen, de første gangene ca. 8 km.

I april 1964 er det overveldende oppslutning om Svolvær Idrettslags første innendørsstevne på mange år. ”Friidrettsgruppen i Svolvær Idrettslag arrangerte i samarbeid med den nystiftede Friidrettens Venner innendørsstevne i den høgre skole onsdag. Det er mange år siden det har vært avviklet slike konkurranser i Svolvær, og for arrangørene var det ikke så liten spenning foran stevnet, om det vil omfatte noen interesse. Gledelig måtte det derfor være å konstatere at hele 80 startet. Det var en overveldende deltagelse som nesten tok pusten fra arrangørene. Stevneavviklingen tok mellom 5 og 6 timer uten pause”.

I november 1964 skriver Lofotposten at 170 Svolvær-ungdommer vil være med på friidrettstrening. ”Hvis det går som Friidrettens Venner og lærer Steinar Molvik, 21-åringen fra Sarpsborg, håper og tror, vil Svolvær fra våren stille en representativ friidrettstropp på stevnene i Lofoten og Vesterålen. Det er årtier siden Svolvær sist kunne stille med friidrettstropper. I den langvarige dødperioden har Eldbjørg Susæg vært alene om å bevare tradisjonene. Nå trener 65 ungdommer fra 13 til 18 år systematisk og med liv og lyst. Hvordan kan denne revolusjonen ha skjedd?

Friidrettens Venner gjorde opptakten og det grunnlaget lokale ildsjeler dermed la,  fører nå den entusiastiske Molvik ut i praksis. Det har vært snakket mye om manglende interesse blant de unge i Svolvær, men den påstanden må nå en gang for alle være ettertrykkelig motbevist.

– Noen manglende interesse har i hvert fall ikke jeg oppdaget. Vi utlyste trening for aldersgruppen 10-18 år, og på et øyeblikk fikk vi 179 påmeldinger. Ideen fenget slik at jeg faktisk ikke torde vise meg i skolegården av frykt for å bli nedrent. Jeg kunne jo umulig ta meg av så mange, derfor begrenset vi treningen til å omfatte gruppe 13-18 år og tok ut 65 deltagere. Disse er nå fordelt på fire partier, som har sine faste treningskvelder. De eldste guttene har to kvelder pr. uke, de øvrige tre grupper en kveld. 40 gutter og 25 jenter er med, og de blir mer og mer interessert jo hardere treningen blir. For vi driver ganske hardt, sier Molvik. 

– Det var nærmest en tilfeldighet at jeg overtok treningen her i Svolvær. Like etter at jeg var kommet hit overvar jeg skolemesterskapet på Idrettsplassen. Under stevnet drev jeg litt trening for meg selv, og da elevene så at jeg klarte å støte kule 12 meter ble de interessert og begynte å spørre. Slik gikk det altså til, og jeg angrer ikke på at jeg tok på meg oppgaven. Det er morsomt å arbeide med så entusiastiske elever, og vi har det veldig moro på treningene. Jeg tror virkelig det skal bli noe av dette.

17. mai 1964 vekker så Svolvær Idrettslag opp en gammel tradisjon, ”Byen rundt”, som jo var alminnelig i 1920-årene. Det var start på torget, og ruten var Vestfjordgata, eller Gammelgata som den het den gang, rundt Jansenhjørnet, Lykthaugen, Aas-hjørnet og Storgata nedover til Fargehandelen. Blant de som var med og løp den gang var Harald Larsen, Otto Gabrielsen, Harald Christiansen, Arne Berg og Harald Helmersen. Rekordholderen i ”Byen rundt”, Harald Larsen, setter opp en vandrepokal til den som eventuelt løper bedre enn 4 minutter og 47 sekunder. Harald Larsen er ikke helt sikker på at den tiden er riktig, og vil helst ikke ha noe oppstyr om den saken. Men det er nettopp litt oppstyr friidrettsgruppen nå vil ha fordi den mener at dette er en utmerket anledning til å anspore dagens unge til å gå løs på rekorden. Distansen er nettopp oppmålt, for første gang visstnok. Den måler 1659 meter. Interessen for Byen rundt er økende og i 1965 vinner Olav Fladmark fra Henningsvær med tiden 5,12 minutter.

Hvordan det gikk med rekorden til Harald Larsen vites ikke, men friidretten i Svolvær IL blomster i alle fall. Gruppestyret, Bjarne Kristensen (formann), Georg Gjertsen jr. og Gunnar Mellem kan registrere et radikalt oppsving i interessen, et oppsving som allerede gir sine første utslag. En innsamlingsaksjon gir 697 kroner til friidretten, i romjulen starter en julemarsj med 25 kvinner og menn til start. Gruppen arrangerer en ”Gå-en-tur-kampanje med 105 deltakere. Det arrangeres idrettsmerkeprøver hver mandag, innendørs mesterskap i høyde og lengde for gutter med overveldende deltagelse. Ellers stiller gruppen i kretsmesterskapet for gutter på Sortland med fire deltagere – og fire gullmedaljer. I kule 15-16 år vinner Kjell Wiggo Eilertsen med 14,10 meter, i høyde 17-18 år Tor Arve Hansen med 1,60 meter, i lengde 11-12 år John Ivar Johansen med 3,96 meter og på 60 meter 11-12 år. John Ivar Johansen med 9,2. En lite påaktet, men viktig del av friidrettsgruppens arbeid på denne tiden, er å få flest mulig til å avvikle prøvene til idrettsmerket. Våre kilder kan være ufullstendige, men viser at følgende har mottatt idrettsmerkestatuetten: Per Frivik, Karl Jespersen, Knut Gjelle, Søren Skaar, Magnar Pettersen, Aud Krystad, Reidar C. Størkersen, Åslaug Jakobsen, Per Chr. Størkersen, Bjarne Kristensen, Bjarne Bjørgum, Eldbjørg Susæg, Richard Wangsvik, Magnus Aagaard Nilsen, Alf Knutzen, Marith Berg-Johansen, Viggo Berg-Johansen og Marit Pedersen. En enda høyere utmerkelse er “Kruset” og i 1968 mottok Per Chr. Størkersen dette under en tilstelning i Oslo Rådhus. Øvrige vinnere av dette er Åslaug Jakobsen og Reidar C. Størkersen som i 1977 i en alder av 56 år avla prøvene for 30. gang.

”Fin bredde over de yngstes kretsmesterskap”, skriver Lofotposten i 1965.

”Kampen om KM-tittelen ga riktignok ikke  oppsiktsvekkende resultater, men bare oppslutningen om mesterskapet viser at gjenreisingen av friidretten i kretsen er i godt gjenge. Tre klubber dominerer resultatlisten. Sortland tar gull i 8 av de 22 øvelsene, mens Andøygutten og Svolvær tar 6 hver. Torill Krane vinner lengde for piker født 199/50 (3,52), Kirsten Andersen vinner samme øvelse for piker født 1947/48 med 3,97 – og tar gull på 100 meter med 15 blank. Kjell Viggo Eilertsen, vinner kule for gutter født 1947/48 med 11,63 meter. Kirsten Markussen vinner 60 meter for piker født 1949/50 med 9,5 foran Krane på 9,6. Jan Erik Paulsen vinner høyde for gutter født 1947/48 med 1,53, samme høyde som klubbkamerat Per Kirkesæther.

Ellers tar vi med at Hugo Bjørnstad blir nummer 2 og Per Chr. Størkersen 3 i liten ball, mens Thor Arne Pedersen blir toer på 100 meter med 12,5. Det er ingen tvil; SIL er med i friidretten igjen, og Thor Arne husker godt denne perioden: 

–      Det var jo spennende da Steinar Molvik dukket opp i Svolvær som lærer, og ble trener. En dag på høsten 1964 stod det annonsert i Lofotposten at ungdom som var interessert i friidrett måtte møte på Hotel Lofoten. Det dukket opp en hel skokk med interesserte ungdommer! Treningen kom i gang på den gamle gymnastikken på barneskolen med Steinar som trener. Ingen av oss hadde noen særlig peiling på friidrett selv om vi hadde deltatt på skolestevner og slikt. Jeg hadde ikke tidligere deltatt i skikkelig organisert trening, men følte raskt at dette var noe jeg likte. Treningen frem mot 1965-sesongen var skikkelig hard synes de fleste av oss. Det var likevel ikke tvil om at flere i klubben kunne ha talent for friidrett. Jeg tror vi alle lærte noe av Steinar – ikke minst disiplin. Spesielt var det moro å løpe intervaller – og vi følte at vi stadig ble sterkere. Langkjøringene var det jeg likte minst, men kondisjonen ble kraftig forbedret og plutselig klarte jeg å holde følge med de andre på oppvarmingen. Vi hadde også mye styrketrening innendørs. Det var ikke noen tvil at denne treningen Steinar la opp til ga resultater. Resultatene på 100 meter og 200 meter ble stadig forbedret.

– Vi var et fast gjeng, med Trygve Nygård, Einar Størkersen, Odd Pedersen, Steinar Jakobsen, Jan Erik Paulsen, Gunnar Mellem, meg selv og flere til som møtte trofast opp på treningene. Løpsøvelsene var det som fenget mest, men det dukket også opp talenter i de tekniske øvelsene. Det kom sikkert også at det var det enkleste å starte med. Til tekniske  øvelser manglet vi stort sett alt av utstyr. I kule var Kjell-Viggo Eilertsen en lovende kar med gode 14,10 m i kule i klasse 15-16 år. Også Tor Arve Hansen viste gode takter i høyde. Konkurranseånden hadde festet seg, og på noen treninger kanskje i meste laget – for tilbaketuren på langturene foregikk ofte i stor fart. Det var viktig for mange å ”vinne” treningene. Vi løp gjerne (den gamle) veien til Osan hvor vi snudde. Dette var før brua kom. Flere kom til etter hvert vi som var med trivdes i friidrettsmiljøet og det var også et veldig godt forhold klubbene imellom.

– Personlig likte jeg de korte distansene best. På gatestafettene fikk jeg gjerne de korteste distansene. Jeg fikk bra resultatmessig fremgang. Jeg var ikke lite stolt da jeg på SILs årsmøte for 1965 fikk en pokal  hvor det stod ”Størst fremgang i 1965”. Friidretten var nok blitt min idrett, følte jeg. Vi deltok i flere stevner de to neste årene og mange av oss utviklet seg og ble ganske gode. Steinar var en meget inspirerende trener som gjorde at vi fikk troen på oss selv. Byen Rundt på 17. mai kom i gang igjen i 1964. Vi var også med i flere gatestafetter rundt om i Lofoten og Vesterålen. SIL-gutta hevdet seg godt og på Sortlandsstafetten i gutteklassen i 1965 var vi helt i hæla på Sortland. Resultatene på stevnene – som gjerne foregikk på elendige grusbaner – viste at det grodde bra på friidrettssiden i SIL midt på 60-tallet. Flere fikk æren å delta i interkretskampene i aldersbestemte klasser på laget til Lofoten og Vesterålen Friidrettskrets. Baneforholdene i Svolvær var ikke særlig attraktive. En noe humpete fotballbane var det vi hadde til rådighet. Det fantes  ingen rundbane på 400 m – det måtte vi merke  opp selv når vi skulle arrangere kretsstevne. Når vi dro på stafettene og stevnene var det gjerne hurtigruta eller lokalbåtene som ble transportmiddelet, og vi overnattet på skoler eller i telt. Men det var det vi var vant med, så den gang var det ikke noe tema. Jeg kan huske at under KM i 1966 på Dverberg tok vi hurtigruta til Risøyham og ankom dit på nattmårran. Så ble vi transportert med buss til Dverberg der vi måtte gå tre-fire kilometer opp til baneområdet, med sovepose og telt. Det var nok ikke den beste oppladningen, men vi var fornøyde. Resultatene ble heller ikke så verst. Vi tok med hjem mange KM-medaljer det året, forteller Thor Arne Pedersen.

Friidretten i Svolvær IL har sin glanstid i sesongene 1965, 1966 og 1967. Aldri har så mange drevet aktiv friidrett i Svolvær Idrettslag, men en kombinasjon av at trener Molvik drar til Tromsø for å ta lærerutdanning og at man fra kommunens side konkretiserer planene om å ta idrettsplassen i bruk til byggingen av ny barne- og ungdomsskole, fører til at den nedadgående kurven blir ganske bratt. Fra slutten på 1960-tallet og til slutten av 70-tallet er det bare sporadisk stevnedeltakelse av utøvere fra Svolvær IL, og da fortrinnsvis i distanseløp.

Men Steinar Molvik, sarpingen som mer enn noen andre sørget for friidrettens opptur midt på 1960-tallet, blir en viktig mann for idrettslaget i årene som kommer, først som håndballspiller på et fremadstormende herrelag, deretter i mange år som forbundsdommer både i håndball og fotball, og de senere år som dyktig idrettsleder og mangeårig styremedlem i Svolvær Idrettslag, men også som leder av Hålogaland Fotballkrets.

–      På den tiden jeg kom inn i idrettslaget var det mest ski og fotball det dreide seg om. Friidretten, om en da ser bort fra Eldbjørg Susæg, hadde ligget nede i flere år. En gjeng eldre hadde etablert «Friidrettens Venner» og da tror jeg at jeg ble sett på som en form for «redningsmann» som kunne hjelpe dem med å skape nytt liv. I alle fall ble det slik at mange jenter og gutter hev seg med på treningene i den gamle gymsalen ved gammelskolen nede i byen. Etter hvert ble det til at vi også deltok på stevner rundt omkring, forteller Molvik.

På 1980-tallet, tar han steget opp som nordnorsk toppdommer i håndball, først sammen med Jarl Strøm fra Svolvær IL. På begynnelsen av 70-tallet blir Molvik og Strøm plukket ut til å dømme kalottkampen mellom Nord-Norge og Nord-Sverige. Senere dømmer Molvik sammen med Hans Fagge fra Bodø; to høyt respekterte dommere som fartet land og strand rundt hver bidige helg i sesongen, en innsats som ble belønnet med topprangering blant dommerne i nord.

– Hvorfor valgte du vie mye av din tid til dommergjerningen?

–      På lærerskolen i Tromsø 1966-68 var håndball meget populært, og jeg fikk tilbud om å ta et dommerkurs. Jeg dømte etter hvert flere kamper, noe som gikk rimelig godt. Det gikk ikke lenge før jeg ble kjent med Hans Fagge i Bodø, og da strømmet oppgavene på. Jeg har dømt syv eliteseriekamper for damer og elleve kalottkamper mellom Sverige og Norge, og ble etter hvert forbundsdommer både i håndball og fotball. Selv om det medførte en del reising, var dømmingen, særlig i håndball, en del av et flott miljø.

Steinar Molviks lederegenskaper innen idretten blir lagt merke til, og det fører ham inn i lokalpolitikken. Han sitter som en markant ordfører i Vågan kommune i 12 år, og kan prege utviklingen av lokalsamfunnet, også når det gjelder idrettsanlegg.

–      ­Jeg mener det politiske miljøet ofte undervurderer idrettens betydning. Jeg har holdt på med idrett siden jeg var åtte år gammel, og dette - sammen med skole og utdanning - har tatt all min tid. At barn og ungdom får et godt idrettstilbud er av den aller største betydning for en god og trygg oppvekst. Hovedgrunnen til at jeg ble med i politikken var at jeg syntes det var for ille at det ikke fantes en innendørshall i kommunen. Åpningen av Våganhallen i 1985, da jeg nettopp hadde blitt ordfører, var et stort øyeblikk. Dessverre fikk ikke seniorhåndballen det løftet den nye hallen ga bud om. Jeg ser i ettertid at hallen kom for sent og at mange av håndballgruppens daværende ildsjeler var gått lei og var på tur ut.

–      Hva har vært ditt største bidrag til idretten?

–      Det var en stor glede for meg å få være med å skape nytt liv i friidretten. Som kasserer i 21 år å holde orden i økonomien i håndballgruppa, var også en utfordring. Ellers har tiden som forbundsdommer både i håndball og fotball gitt mange gode venner og minner. Fortsatt hender det at noen som jeg i dag ikke kjenner tiltaler meg med «der kommer han som ga meg gult kort», så det er jo mange ting man kan huskes for.