Et sjeldent idrettstalent!

Et sjeldent idrettstalent

Under Lofoten og Vesterålen Idrettskrets sitt ting høsten 1961 blir Norges Idrettsforbunds premieplakett i gull tildelt Jon Reidar Jakobsen, mens Eldbjørg Susæg får tilsvarende plakett i sølv. Under den årlige utdeling av idrettsmerkestatuetten i Oslo får idrettslagets også to av SILs medlemmer sin heder, nemlig Åslaug Jakobsen og Reidar Størkersen. Men dette er omtrent det SIL henter av heder og ære dette året. Treningsforholdene på idrettsbanen er elendige, og da er det også vanskelig å få frem talentene.

Det er nokså betegnende at klubbens største sportslige lyspunkt i denne perioden hevder seg i øvelser som ikke krever de mest tilrettelagte treningsforhold. For selv om friidretten ligger nede store deler av 1950-tallet, er det én sta utøver som driver mer eller mindre for seg selv oppe på idrettsplassen. Sommeren 1957 er Eldbørg Susæg blitt 21 år, kaster 30 meter i diskos og støter 10 meter i kule, men hun har for lengst markert seg som et idrettstalent av de sjeldne.

Eldbjørg er en av ni søsken, født og oppvokst i Svolvær, der hun hele sitt liv bor i Parkgata 10. I familien går hun alltid under navnet ”Lillemor”, hun er liten, men sterk og viser tidlig et talent for idrett. 21. august 1950 finner vi hennes navn første gang på resultatlistene. Under et stevne i Svolvær kaster den lovende 14-åringen diskosen 21.22 meter, over fem meter foran nummer to, og senere den sommeren blir hun kretsmester for første gang. Eldbjørg er tettbygd, sterk og allsidig. I 1953 er hun med sitt utrolige keeperspill med på å spille SILs håndballjenter helt til finalen i det første arrangerte nordnorske håndballmesterskap. ”Nord-Norges beste keeper, med en reaksjonsevne uten sidestykke”, blir det sagt om unge Susæg, og selv i 1970 kan vi fortsatt lese om Susægs prestasjoner på håndballbanen. Etter en turnering i Bodø utnevnes hun til turneringens beste spiller, 34 år gammel.

Eldbjørg Susæg er et usedvanlig talent som til tross for svært vanskelige treningsforhold likevel hevder seg i nasjonal målestokk i kule og diskos. Hun når norgestoppen i friidrett mot alle odds; til tross for at hun ikke har egen trener, er helt alene i friidrettsmiljøet og driver kvinneidrett på en tid da dette fortsatt er omdiskutert. Det er en utfordring å finne et ledig hjørne på idrettsplassen hvor hun kan trene diskos, spyd og kule, og det blir mange ganger en kamp mot fotballspillerne som ofte trener ut over de fast oppsatte tider. Eldbjørg hevder seg ”til tross for de minst inspirerende treningsforhold i Nord-Norge”, skriver en journalist som besøker henne en treningskveld tidlig på 1960-tallet: ”Beskjedent løfter hun kulen fra bakken, går rolig inn i kasteringen, sparker vekk et par steiner som ligger i veien og stiller seg bak ringen med front mot metermålet, veier et par ganger, huker seg sammen og slår til. Kula gjør en elegant bue og faller ned på 10-meteren. Gang på gang gjentar hun disse kjempestøtene, som for Eldbjørg Susæg er dagligdagse ting. I en pause forteller jenta at å kaste er det morsomste hun vet. Med sin rolige og elegante fremtreden, både i kasteringen og ellers i annen idrett, viser Eldbjørg at hun har det stoffet som skal til for at hun kan nå sine mål”.

–      Eldbjørg var en fantastisk og omsorgsfull person. Hun var veldig beskjeden på egne vegne og skrøt aldri av det hun hadde gjort på idrettsbanen. Hun elsket idretten og kunne gjerne snakke om den, men da var det vennskapet, samholdet og turene hun hentet frem. Eldbjørg hadde venner over hele landet, det merket jeg godt da hun døde, forteller niesen Randi Pettersen.

–      Jeg kan huske at hun måtte jobbe på ”Dompa”, kaféen som mamma drev, for å tjene penger til å reise på friidrettsstevner, for i SIL var det ingen penger å hente. Hun måtte betale alt sjøl, hun var tøff, og gikk ikke av veien for å rydde opp i en slåsskamp mellom fulle fiskere på Dompa.

Eldbjørg utvikler en ganske robust personlighet. Hun er kjent for å si sin mening, og liker ikke urettferdighet. Hun er sta og temperamentsfull, og så har hun en latter som en søndagskveld kan underholde hele Svolvær kino. Hun er full av humor og energi – og har også temperament.

– En gang på torget var det en bil med ungdommer som tømte askebegeret ut vinduet. Da tente Eldbjørg, gikk bort og sopte opp sneipene, og kastet dem inn i bilen, forteller venninnen Dagrun Krane.

1958 er et merkeår for kvinnefriidretten i Nord-Norge. Jentene får da for første gang delta i det nordnorske mesterskapet. Heretter skal det noteres nord-norske rekorder også for kvinner. Eldbjørg går til topps i diskos og tar sølv i kule. Før året er omme hadde hun avansert til 6. plass på listen over de beste utøverne i Norge med 10.09 meter i kule og 10. plass i diskos med 30,59 meter, men på treningskveldene på grusbanen kan hun notere kast som går lenger. Mangel på konkurransetrening gjør at hun ofte kaster kortere når det gjelder som mest.

Når hun blir intervjuet av Lofotposten i 1967 er hun allerede en veteran i norsk friidrett. Hun deltatt i NM siden 1959 og i NNM siden 1958. Eldbjørg er faktisk på god vei til å bli et begrep i norsk friidrett, jenta som dukker opp i NM år etter år fra det ukjente, og slett ikke gjør det dårlig.

– Så lenge det er moro vil jeg være med, og fremdeles gleder jeg meg til NM-turene, sier hun til Lofotposten.

– Jeg har holdt på i 10 år nå, og debuterte i NM i 1959 og på det nordnorske landsdelslaget har jeg deltatt seks ganger. Det er faktisk bare tre stevner av betydning hvert år for meg, og NM er altså høydepunktet. Det er faktisk blitt finaleplass hver gang også, men jeg har visst spesialisert meg på femteplasser.

– Hvorfor har du aldri flyttet til et sted med friidrettsmiljø ?

– Jeg har mange ganger tenkt på det, men nå har jeg slått meg til ro i Svolvær. Jeg har jo også som gymnastikklærerinne gjort hobbyen til mitt arbeid og trives godt med det, men jeg må ofte tenke på hva jeg kunne ha drevet det til med skikkelig instruksjon og i et godt friidrettsmiljø. Mine personlige rekorder forteller i hvert fall ikke noe om hva jeg kunne ha drevet det til.

– Hvordan føles det alltid å være alene ?

– Hjemme er det et stort handicap aldri å få noen hjelp i treningen, og i NM var det til å begynne med rart å stå utenfor miljøet. Men nå er jeg for lengst blitt kjent med konkurrentene og blitt en av gjengen.

Eldbjørg Susæg legger opp som aktiv friidrettsutøver i 1968, men spiller håndball til inn på 1970-tallet, hun har sin jobb på gymnaset og bor hjemme der hun pleier moren, og blir aldri gift.

– Men hun hadde kjærester og var en tid forlovet. Da hun ble kreftsyk tok hun det veldig tungt, og ble nok mer taus enn det vi var vant til, men hun klaget aldri. Det var typisk ”Lillemor”, sier Randi Pettersen.

 Eldbjørg tar til sammen 23 medaljer fra NNM i friidrett, 7 gull, 10 sølv og 6 bronse i øvelsene kule, spyd og diskos. Hennes personlige rekorder er 35,63 meter i diskos, 10,80 meter i kule og 32 meter i spyd. Hun tar flere 5. plasser i norgesmesterskapet. I 1985 tildeles hun Nordland Idrettskrets sin hederspris for å ha oppnådd kravene til idrettsmerket usedvanlig mange ganger. Hun har gjennom årene en rekke tillitsverv i klubben, i håndballgruppen og friidrettsgruppen, samt som varamedlem i hovedstyret. Fra 1954-58 som nestleder, materialforvalter og varamedlem i håndballgruppen og i friidrettsgruppen som materialforvalter, varamedlem til styret, oppmann, nestleder, sekretær og styremedlem så sent som i 1984. I 1988 blir Eldbjørg Susæg utnevnt til æresmedlem i Svolvær Idrettslag. Da har hun utmerket seg med sine sportslige prestasjoner i 40 år.