Arven fra "Ailette"

Håndballens spede start

Langrenn, hopp og alpint om vinteren, fotball og friidrett om sommeren; det er dette som er idrettsaktiviteten i Svolvær rett etter krigen. Turn, som var en populær aktivitet da idrettslaget ble stiftet, er borte, og andre idretter dukker ikke opp i SIL før en dag i juni 1945. Da skal Idrettens dag feires over hele landsdelen, også i Svolvær. Formann Dagfinn Gundersen ønsker alle hjertelig velkommen til den første idrettsmønstring på fem år, og uttaler gleden over atter å få ta fatt på idrettsarbeidet. Under denne idrettsmønstringen blir det også spilt en oppvisningskamp i håndball, en idrett som ikke har vært drevet i Svolvær før, men som ser ut til å falle i publikums smak. Lagene i denne kampen er stort sett fotballspillere fra SILs A-lag, mens motstanderne er mannskapet fra det franske marinefartøyet ”Ailette”, som er på sitt årvisse besøk i Svolvær. Disse besøkene er for øvrig en stor sosial begivenhet i byen, der kommunen alltid inviterer de franske gjester til middag og så gjør gjenvisitt om bord, der de kan bli traktert med blåskjell og champagne, uvant føde for de innfødte. Ingen registrerer noe resultat i denne første håndballkampen i Svolvær, men sporten vekker tydeligvis nysgjerrighet så stor at idrettslaget bestemmer seg for å ta dette nye til seg. Det første styret i håndballgruppen i SIL får følgende sammensetning: Thorstein Berg jr. blir formann, Reidar Cato Størkersen blir nestformann, Terje Nielssen oppmann og Leif Johansen varamedlem. Starten er ikke så lett for en ny idrett, men i 1947 blir det litt aktivitet i gruppa. I en annonse i Lofotposten  inviterer ”damegruppens formann, Aud Jakobsen, til trening opp på myra under fjellet. Treningen inndeles i to grupper, over og under 18 år. Alle som vil være med må melde seg til gruppens formann”. Dette gir resultater og 15. september 1947 finner vi det første referat i Lofotposten etter en damekamp. Svolvær IL har spilt mot Gravdal og vunnet med 3-0 etter ”en kvikk og morsom kamp”, som det heter.

I januar 1948 er det treningsstart igjen, men håndballgruppen kan – ”på grunn av den anstrengte brenselssituasjonen” - bare love én treningskveld pr. uke i vintermånedene. Brensel er ennå rasjonert og det er ingen selvfølge at det man har kan brukes til å varme opp treningslokalene. ”Imidlertid har håndballsporten her nord allerede blitt en idrettsgren som man må regne med, og stadig flere slutter seg til, i særlig grad kvinnene. Også innen Lofoten og Vesterålen Idrettskrets har flere lag tatt opp håndballsporten på sitt program, og der spilles en rekke vennskapskamper”, melder Lofotposten.

Igjen stiller Svolvær Idrettslag seg i spissen for å organisere idretten i Lofoten og Vesterålen. For å få håndballsporten dannet en egen håndballkrets, inviterer SIL til konstituerende møte. Dette ble holdt på ”Badesalen” i Svolvær 13. juni i 1948. Innbydelse går til alle lag om å sende representanter, men bare noen få møter opp, fra Kabelvåg Idrettslag, Buksnes Turn- og Idrettsforening, Idrettslaget Stålbrott, Dverberg Idrettslag, Åse Idrettslag, samt tre representanter fra Svolvær Idrettslag. Møtet ledes av sekretæren i Lofoten og Vesterålen Idrettskrets, Leif Johansen fra Svolvær, som åpner møtet med en liten orientering. Det blir enstemmig vedtatt å benytte de lovnormer som er oppsatt av Norges Idrettsforbund for særkretser. Paragrafene blir opplest og vedtatt punkt for punkt, og så går man over til valget av det første kretsstyre, som får følgende sammensetning:

Formann: Jon Reidar Jakobsen, Svolvær. Nestformann: Rakel Ulriksen, Kabelvåg. Styremedlemmer: Aud Jakobsen, Svolvær, Haldis Pettersen, Gravdal og Tordis Eidsvaag, Stålbrott. Varamedlemmer: Liv Martnes, Gravdal, Bjarne Benjaminsen, Stålbrott, Kari Borchvik, Kabelvåg.

Treningen i SIL fortsetter med liv og lyst, og både dame- og herrespillerne setter nok pris på besøk fra forbundet i Oslo, som sender en trener nordover for å instruere i håndballens finesser i Svolvær og Kabelvåg i noen dager. En ny idrett klorer seg fast, fortsatt er det lenge mellom hver kamp som spilles, men i juni 1949 møtes Lødingen og Svolværs damer. ”Det er ingen tvil om at denne form for sport er både spennende og underholdende. Lødingen vant 8-4 etter en meget kvikk kamp. Seieren var i største laget. En nervøs målmann på SIL og gode skyttere på Lødingen skapte resultatet. I banespillet lå de to lag omtrent jevnsides, men SILs løpere mangler evnen til å skyte med snert. Lødingens løpere var hurtige og kontante, og det lå kraft bak skuddene”, skriver journalisten.

I august er det tid for å prøve kreftene mot Bodø Ballklubbs damer og nå taper SIL 2-4 og Lofotposten refererer at kampen ble både ”morsom og underholdende. Det var tydelig at Bodø-damene hadde bedre tak på spillet enn Svolvær-damene. På Svolværs lag var Jorunn Brede i mål meget god.” Senere på året spilles det nok en kamp mot samme lag og nå blir det tap med 0-5. Men kampene mot Buksnes Idrettslag og Kabelvåg Idrettslag ender begge med seier, 3-2 og 3-0.

I november 1949 holder så Lofoten og Vesterålen håndballkrets sitt første ordinære kretsting der 10 representanter møter på Kabelvåg Hospits. Det viktigste vedtaket er å arrangere kretsmesterskap fra og med sesongen 1950, og Harald Andersen, Svolvær IL overtar nå som formann. Han oppfordrer de lag som spiller håndball om å slutte seg til kretsen, slik at de ved neste sesongs begynnelse kan delta i kretsmesterskap.

I mai 1950 spilles det kamp mellom jentene fra Kabelvåg og Svolvær, en kamp som beskrives både som morsom og underholdende gir 1-0 til SIL. ”Det var mye unødig løping etter ballen, men la det være sagt til jentenes ros. De har taket på dette morsomme og underholdende spillet.”

I en kamp der Svolvær slår Glimt/Bodøs damer med 1-0 er det senterløperen Åslaug Grønbeck og ytre høyre Gerd Mathisen som fremheves i referatet. Også for herrelaget har disse kampene mot Bodø-lagene stor betydning, fordi få herrelag i kretsen gjør at det blir svært få kamper mot andre lag. Men interessen i Svolvær er på denne tiden så stor at det ofte arrangeres bydelskamper i herreklassen.

I kampen om kretsmesterskapet i 1950-sesongen seirer Leknes over Svolvær med 3-1, etter en hard kamp, og Leknes får dermed æren av å vinne det aller første kretsmesterskap i Lofoten og Vesterålen Håndballkrets. Kretsen arrangerer også en vennskapskamp mellom Austvågøy og Vestvågøy, hvor Austvågøy vinner 1-0. ”Kampen ble avviklet mens regnet til sine tider skyllet ned over spillere og  publikum”, skriver avisen – og sånn er det ofte. Håndball på 1950-tallet er en utendørsidrett, med alt det dette medfører, og sesongen varer fra mai til september. Kampene spilles på idrettsplassen, der det tidvis kan være 200-300 tilskuere på plass.

”Spillerne hadde vanskeligheter med å få grep på den sleipe ballen. Og etter full tid hadde ingen av lagene klart å putte ballen i mål. Etter begge ekstraomganger var resultatet fortsatt 0-0. Ved loddtrekning var Svolvær den heldige og gikk videre til finalen”, heter det fra en annen kamp samme år. På Austvågøy sitt lag som slår gjestene fra vest stiller SIL med Jorunn Brede som regnes som kretsens beste keeper, Svanhild Krane, Reidun Susæg, Rigmor Bertinussen, Elsa Eilertsen og Aud Hansen. I 1951 tar så Svolvær IL sitt første kretsmesterskap i håndball. Nå er det herrelaget som går til topps etter seier mot Ballstad med 12-4 i siste kamp. Damelaget ender på 3. plass, bak Leknes og Fridheim.

Også håndballgruppen drar fordel av idrettslagets tette bånd til Sverige. I juli 1953 blir det internasjonal håndball når damelaget til Clemensnäs IF, kommer på besøk. Hva har så våre damer å stille opp mot sine svenske gjester? Det skal vise seg å bli en både velspilt, underholdende og spennende kamp. Gjestene har uten tvil en bedre forståelse av samspillets finesser, mens løperrekken til SIL fremstår som svært hurtige, de spiller seg raskt frem i angrep, men mangler likevel besluttsomheten foran mål. I referatet sukker journalisten at ”selv om Inger ”Vennen” Brede er suveren når det gjelder å skyte, så bør de øvrige i rekken også forsøke seg mer enn de gjorde i går”. Svolvær slår svenskene 3-1, ”et mer overraskende enn rettferdig resultat”, som det heter, men SIL får nå frem et godt lag med spillere som Eldbjørg Susæg, Hildbjørg Hansen, Greta Moen, Britt Varvik, Aslaug Grønbech, Solveig Guddahl, Randi Krane, Aud Krystad, Inger Pedersen og Ruth Jørgensen. Damelagets første kretsmestertittel kommer etter seier over erkerivalene Leknes i finalen med 6-4, og dermed er våre damer kvalifisert til å delta i det nordnorske mesterskap som dette året skal arrangeres for første gang. Men SIL-jentene er ikke fornøyd bare med å være deltakere. De gjør det godt og spiller glimrende, mye takket være en ny keeperhelt, den unge Eldbjørg Susæg – et idrettstalent som er meget god både i håndball og friidrett. SIL slår først Bodø/Glimt med 5-0. I den avgjørende kampen mot Sandsøy blir Svolvær-damene spilt trill rundt, og det ligger an til en stor seier. Men Eldbjørg Susæg redder fenomenalt, uansett hvor skuddene kommer fra. Gang på gang stopper hun skudd. I stedet er det hjemmelaget SIL som scorer to ganger i første omgang. Andre omgang byr på ytterligere Sandsøy-press og etterfølgende skudd, men det hele er nytteløst. Svolvær putter igjen to baller bak Sandøy-keeperen. Kampen blir spilt i et voldsomt tempo, det er den beste håndball noensinne spilt i Svolvær, til tross for stadige regnbyger. ”Etter spill og sjanser burde Sandsøy klart ha vunnet. Laget var adskillig jevnere enn Svolværs, de spilte hardt og løperne skjøt godt. Men Eldbjørg Susæg gjorde sitt livs kamp og hadde stadig vekk fremragende redninger. En middels keeper hadde sluppet inn ti av de ballene hun samler opp. Det er neppe å ta for sterkt i å si at hun er blant Norges fremste håndballkeepere. Frøken Susæg reddet Svolvær fra et nederlag. Sandsøy gav rent opp da de så hvordan det gikk”, skriver Lofotposten, og SIL er klare for NNM-finale mot Alta.

Mye har skjedd innenfor håndballsporten i Svolvær Idrettslag siden starten mot Ailette i 1945, men jentenes finaleplass i dette første nordnorske mesterskap i 1953, er en av de store sportslige prestasjonene. Nå blir det riktignok tap 3-7 for Susæg og de andre mot Alta i finalen, men det forringer ikke prestasjonen. Kampen som spilles på nøytral bane i Harstad, med 600-700 tilskuere. Lofotpostens reporter mener dommeren ikke har en god dag og at straffekast og armsperringsregler viser at han ikke hadde taket på kampen: ”Kampen begynte i stort tempo med Alta som de toneangivende og det ene angrep etter det andre skyllet mot Svolvær-damene. Alta viste mange pene tekniske ting i denne periode, men det ble Svolvær-damene som etter et raskt angrep åpnet scoringene ved senterløper. Dermed ble det mer fres over Svolværs lag og spillet jevnet seg ut. Første omgang ebbet ut med 2-2”.

Men Alta er best og vinner fortjent. Ingen NNM-tittel til Svolvær IL, men en fantastisk opptur, det husker Britt ”Rusken” Varvik ennå.

–      Alta var veldige gode, og hadde akkurat vært på en turne sørpå der de ikke tapte en eneste kamp, så jeg synes vi klarte oss godt. Det var en ganske hard kamp, med mye tjyvtriks, men jeg fant ut at en av motspillerne mine var ”kjettig”, så jeg fikk henne til å slippe armene ned på den måten.

Brit Varvik begynte med håndball sist på 1940-tallet. Da hadde hun allerede drevet med friidrett en tid. Sammen med en gjeng jevnaldrende 14-15-åringer fikk hun være med når damelaget hadde trening.

–      Vi trente sammen med herrelaget, så vi fikk god matching. På damelaget var spillere som Aud Krystad, Åslaug Grønbech og Jorunn Lillevik. I starten ble jeg plassert ute på vingen, men senere ble jeg back. Vi spilte da med to backer, centerhalf, center og to vinger. Jon Reidar Jakobsen var trener, men vi lærte også av å høre på radio hvordan de spilte, og etter hver  lærte vi oss mur og litt sånt. På bortekamper reiste vi med båt og jeg måtte ofte bytte vakt på Televerket for å skaffe meg fri til å reise, og jeg skar tunge om vinteren for å ha penger til treningsdrakt og turer. Jeg var så heldig at jeg ikke ble sjøsjuk, og da var det alltid mulig å velge seg de beste brødskivene fra de andre, og vi hadde det utrolig artig på disse turene.

–      På den tiden virker det som om alle hadde et kallenavn?

–      Ja, jeg vet ikke hvorfor, men sånn var det den gang. Vi hadde Inger Johanne ”Vennen” Brede, Liv ”Botta” Stokvik, Hilbjørg ”Bøggen” Hansen, Åslaug ”Åle” Grønbech. Selv ble jeg kalt ”Rusken”, og det var fordi jeg var så liten som et rusk da jeg ble født, men foreldrene mine fikk ikke tillatelse til å døpe meg ”Rusken”.

–      Hvordan var det å spille håndball ute på den dårlige grusbanen?

–      Du skulle sett hvordan vi så ut om sommeren; skrubbet opp på albuer og knær. Håndball er jo en fysisk idrett og det kunne gå hardt for seg. Blåøye var helt vanlig. Ballen hadde en søm der man kunne ta ut blæra, og en gang mot  Leknes fikk jeg et skudd midt i ansiktet. Sømmen sørget for at jeg fikk to blåøyer.

Også i herreklassen går det SILs vei i 1953-sesongen. Etter først å ha slått Melbu med 7-3 i en kretskamp, møtes de samme lagene til ny kretskamp uken etter. Denne gang blir seieren på 8-7, og herrelaget kan titulere seg som kretsmester.

Selv om både dame- og herrelaget stort sett vinner sine kamper synes ikke lagene å ha den samme fres i 1954 som året før, verken når det gjelder fart eller kondisjon, men likevel må både dame- og herrelaget til Bodø Håndballklubb se seg slått av Svolvær med henholdsvis 11-0 og 19-3. I en interkretskamp mellom Lofoten/Vesterålen mot Ofoten/Sør-Troms blir resultatet 1-1 og SIL har mer enn halvparten av spillerne på laget, Eldbjørg Susæg, Greta Moen, Britt Varvik, Solveig Guddahl, Randi Krane og Aslaug Grønbech. Den 16 år gamle senteren Guddahl scorer for øvrig fire mål i to kamper mot svenske Norrbotn denne sesongen, med resultater 4-3 og 3-3.  Sammen med Susæg er det hun den Svolvær-spilleren som utmerker seg mest disse årene, og damene våre vinner kretsmesterskapet også i 1957.

–      Vi bodde i en tyskerbrakke ved Vestermyra, så jeg vokste opp med idrettsbanen og tennisbanen som nærmeste naboer, og det var jo der vi holdt til. Vi så på de som drev idrett og vi drev idrett selv. Det var også mye skoleidrett den gangen. Jeg kan huske at jeg spurte om å få være med å spille håndball, men fikk beskjed om at jeg var for liten. Men da jeg var 16 fikk jeg være med og det var stor stas. Jeg elsket håndball! Og jeg likte å score. Hadde et hardt skudd, og det ble mye mål av det, og det var alltid mye folk som heiet på oss, erindrer Solveig Guddahl Berg-Olsen, som i dag bor i Harstad - og faktisk kan slå i bordet med en NNM-tittel i tennis;

–      Jeg visste egentlig ikke om at det var et nordnorsk mesterskap. Jeg var bare med, og skjønte ingenting før jeg plutselig fikk et flott sølvskrin i premie.

På herresiden utgjør spillere som Hans Nilsen, Jan Rolandsen, Jarl Ivar Berg-Olsen, Rolf Grønbech, Gunnar Bremnes, Jon Ivar Markussen, Richard Wangsvik, Jon Reidar Jakobsen, Gunnar Blix Nilsen og Fridtjof Johnsen en god gjeng og de representerer også klubben på kretslaget, selv om det hevdes at håndball bare er noe fotballspillerne holder på med på si. I alle fall er sporten såpass etablert at det kommer opp unge talenter. I en jentekamp mot Gravdal er det keeper Jorunn Stray og alpintalentet Marith Markussen som utmerker seg. Marith er banens beste spiller etter ”spill som ligger på et meget høyt plan”. Guttelaget, med Harry Jakobsen og Haakon T. Nilssen i spissen innkasserer en storseier 12-4 over Gravdal. Harry Jakobsen ”har en fantastisk snert og keeperen hørte bare ballen før den satt i nota”. Guttelaget blir også kretsmestre i 1957, etter å ha slått Buksnes med 13-9. ”Svolværs Harry Jakobsen er ikke snau når han først får stillet inn  kanonen. Han noterte seg for hele ni av scoringene. Ett av målene laget han ved å ta ned ballen med en hånd i en klynge, og før keeperen reagerte, satt ballen i nettet”. Så er det unge Trond Forsmo som nå melder seg på. I en kamp mot Buksnes skrives det at spillerne ”opererte med en fart som ingen av dem behersket, unntatt kanskje Trond Forsmo. Han var minst av alle, men rask som en røyskatt og taklet i lynende fart med alle lovlige og ulovlige midler, og var med sin teknikk banens beste”.

Men i de nordnorske mesterskap er det heller lite å hente for våre lag. Etter en kamp med 6-29 mot Nor/Narvik rapporterer Lofotposten at Nor ”i 60 minutter spilte Svolvær trill rundt”. Når Heggelia Militære Idrettslag besøker Svolvær høsten 1960 er det en stor begivenhet. Laget som blir nordnorske mestre denne sommeren består for det meste av spillere fra Sør-Norge som avtjente sin verneplikt i nord. Resultatet 24-4 til gjestene sier det meste om den kampen.

Rekrutteringen går i bølger. I 1962 skriver Lofotposten: ”For omkring ti år siden kunne Svolvær Idrettslag stable på benene et pikelag i håndball som vant nær sagt alle oppgjør mot jevnaldrende som de ville. Det var faktisk håndballspillere av format på laget, og som seniorer førte de hjem en rekke kretsmesterskap i håndball og gjorde seg gjeldende i nordnorske mesterskap. Med riktig instruksjon kunne laget nådd meget langt. Nå er det praktisk talt ingen ting igjen av dette laget, men akkurat nå har SIL igjen fått et pikelag som har laget furore. Under en stor håndballturnering for piker i Bodø nylig gikk Svolvær jentene hen og vant den knivskarpe konkurransen foran Bodø Håndballklubb og Rognan. Det deltok i alt fem lag i turneringen. Svolvær ble meget populær i Bodø med sitt gode spill og innsatsvilje. Krumtappen på laget var den 14-årige Ingunn Jakobsen, som er en goalgetter av rang. Hennes hoppskudd var av første klasse og forårsaket applaus for åpen scene. Ingunn var banens dominerende spiller og ble publikums yndling”.

Disse jentene fortsetter å imponere, med blant annet ny seier over Bodø Håndballklubb og igjen med Ingunn Jakobsen som den beste. Pikelaget viser at de er blant de beste i Nord-Norge. Det samme kan dessverre ikke sies om guttene som taper hele 1-11 mot Bodø Håndballklubb. ”At man på Svolvær hadde benyttet bare fotballspillere var lett å skjønne, da disse knapt kunne fotballreglene, langt mindre spille håndball”, er den nådeløse dommen.